Jeg har aldri vært flink å kle meg i penklær... det er liksom ikke min ting :P
Jeg nyter å ha på meg dongribukse og ett eller annet :-) Det holder i mengder og spann... MEN så kjæme høytider som det vi er inne i nå :-( fysjom...
Jeg vet at jeg nå er i en normalstørrelse og kan gå å handle hvor som helst faktisk etter som jeg forstår... Det som er mitt problem er nok mer at jeg ikke helt kan se hva jeg passer eller ikke passer og hvor de har fine klær eller "kjærringklær" eller bla bla... HUFF !!!
Det betyr at jeg benyttet sjangsen når jeg hadde den i høstferien... jeg var på besøk hos en av mine slektninger og pumpet henne for informasjon. Jeg hadde henne og hennes mann til og med MED meg på shoppingrunde for å få inspirasjon... JEG trengte det visst fikk jeg klar beskjed om...
JEG trengte alt fra inderst til yttterst fikk jeg klar beskjed om :-) HERLIG !!! I denne sammenheng fikk jeg mega meg til å handle det jeg har behov for i det daglige... sånn noenlunde og da fra innerst til ytterst (trur eg...) MEN ikke penklær... æææsj !!!
SÅ kommer dagen hvor jeg tenker at nu skal jeg sjekke litt... har tid før jeg skal til frisøren og benytter meg av den. Går først i en kjent butikk... der finner jeg selvsagt ikke det jeg trenger (søren klype) og går til neste butikk som er litt nærmere frisøren... ser meg rundt og kjenner at dette ikke helt er plassen for meg... får forespørsel om hjelp... og takker forsåvidt pent og sier takk men nei takk... DER skjer det sjønner du - jeg kjenner at de 65 kiloene som har forsvunnet bare hopper på meg igjen og jeg føler meg som ei dundre i et par sekunder... ææææ - jeg finner fort ut at jeg MÅ ut og formelig småspringer ut av butikken. Når jeg har kommet ut av butikken kjenner jeg at jeg faktisk er kvalm... og brekker meg. Det er rart å stå utenfor en butikk og brekke seg av en opplevelse som egentlig ikke skal gi en slike ettervirkninger.
Heldigvis skal jeg til frisøren og går mot den... men blir ikke kvitt kvalmen eller den gufne følelsen av at det var ekkelt å være der. I en butikk som jeg ellers aldri har vært i men som sikkert har fine klær jeg garantert hadde passet nå. Tårene kommer og jeg blir ikke kvitt dem heller...
Kort fortalt kan man si at min frisør som jeg har hatt siden jeg giftet meg i -91 klarte å få meg på andre tanker... vi måtte faktisk gå i et annet rom og prate litt før jeg klarte å "legge" episoden bak meg. DETTE ønsker jeg ikke for noen ! MEN det gir meg en pekepinn på at hodet ikke helt er klar for det som har sjedd sjøl om jeg faktisk har trudd at jeg var helt på høyden i den sammenheng.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar